Vi har noe som heter generativ grammatikk som er en retning som forsøker å finne ut hvordan ord og setninger genereres. Vi har lært om Noam Chomsky som er en nordamerikansk lingvist som særlig knyttes til dette med generering av sentringer og ord. Han er ansett som verdens største språkforskere. Han viser til eksempel i språket til et lite barn som danner et grunnlag om at det må finnes en grammatikk som er medfødt. Et eksempel på dette er når et barn skal få fram til moren sin at han/hun vil ha is når de er og handler. Det finnes mange måter å få dette fram på, men et barn vil automatisk vite hva som er den rette måten å si det på. Barn lærer seg hvor de skal plassere verb i setninger, og dette kommer helt automatisk. Det er svært sjeldent at en finner en femåring med ukorrekte setninger. Han kom også frem til en teori som kalles ”Universalgrammatikken” som vil si at alle mennesker er født med et grammatikkskjellett som er felles for alle verdens mennesker. Målet hans var å finne ut hvordan dette var bygd opp.
Etter å ha lest Chomskys teori, og selv tenkt igjennom det, må jeg si at jeg tror at språkevnen er medfødt. Hvordan de første menneskene på denne jord kommuniserte og hvordan de oppsto, det vet vi ikke, men jeg er nokså sikker på at de lærte å kommunisere med hverandre på en forstålig måte, og at de lærte dette videre til barna sine. Jeg tror at vi mennesker har hatt den språklige evnen til å kommunisere med hverandre i så lang tid tilbake, at det er noe som ligger i oss fra den dagen vi blir født. Fra den dagen vi er født, og til og med når vi bare et er foster i mors mage, har vi hørt andre mennesker snakke rundt oss. Vi hører det hver dag, og etter hvert kommer det enkle ord fra oss. Vi lærer etter hvert å sette sammen ord til setninger av de som oppfostrer oss. Det at en femåring kan si korrekte setninger, tror jeg er mye fordi grunnlaget er medfødt i dette ”grammatikkskjellettet”, og fordi vi hører korrekte setninger fra dag en. Vi lærer også å lese og skrive på skolen.
Det å lære seg et språk tar lang tid. En ting er å lære seg morsmålet, men det skjer så si av seg selv. Å lære seg et språk vil jo si å lære seg å kommunisere med andre mennesker ord og setninger, og å kunne utrykke seg selv. Det å lære seg et såkalt fremmedspråk er vanskeligere. Grunnen til at det er vanskeligere, er fordi da er du vandt med ditt eget morsmål og reglene som følger med det. Hvis en skal lære seg et fremmedspråk er det en fordel å lære et språk fra samme språkfamilie, det vil si at språkene er beslektet. Eksempel på dette er norsk, engelsk, tysk, fransk, spansk osv.)
En kan lære seg språk på to måter: formelt og uformelt. Formelt vil si at en lærer det via undervisning, for eksempel på skolen. Uformelt vil si at en lærer det av å leve sammen med mennesker som snakker dette språket. Disse to måtene kan kombineres. Hvis vi skal lære oss et nytt språk må vi være villige til å eksperimentere, gjøre feil og bli rettet på. hvis man ikke er villig til dette, kommer man ingen vei. Det er i samspillet med andre at vi lærer å bruke ord og uttrykk på den riktige måten.
Personlig så kan jeg selvfølgelig flytende og korrekt norsk. Fra barneskolen av så lærte vi engelsk på skolen, og jeg tror jeg hadde klart meg greit i et engelsksnakkende land. Det tredje språket jeg har lært meg er fransk. Det kan jeg langt i fra like godt som engelsk, fordi jeg ikke har holdt på med det like lenge, og fordi jeg syns reglene og strukturen i språket er veldig komplisert. Jeg vet at hvis jeg hadde satt meg mer inn i det enn hva jeg har gjort så hadde jeg ikke hatt like store problemer med det som jeg har. Grammatikk er veldig viktig i fransk. Kan du ikke reglene, kan du heller ikke utrykke deg korrekt. Slik er det i alle språk, men jeg merker det veldig tydelig i fransk, nettopp fordi det er så fremmed for meg.
Når man skal lære seg nye språk er det vanskelig, og det tar lang tid. Vi kan ta utlendinger som et eksempel. Når det flytter tyrkere til Norge, og de skal lære seg språket vårt, er dette veldig annerledes fra deres eget, og det kan oppstå mye problemer. Det som er, er at de har et helt annet kulturfilter enn oss, og det har mye å si når det gjelder språket. Ting vi sier her i Norge som vi er trygge på betyningen på, kan ha en helt annen betydning for en tyrker. Hvis vi i Norge gjør ”narr” av eller lager vitser om moren til hverandre, ser vi på dette som morsomt, så lenge det en sier ikke virkelig er sant. Et kjent utrykk i Norge, og som jeg vil si er spesielt kjent for stavanger er ”mordi”. Sier du det til en tyrker, kan det tolkes veldig feil, og du kan få en helt annen tilbakemelding enn hva du hadde ventet deg. Grunnen til dette er fordi tyrkere ikke ser på dette som morsomt og er ikke vandt til å spøke om foreldrene sine. Her kommer det med å ha forståelse for andre kulturer inn. En annen ting som gjør det vanskelig å lære seg nye språk er at det nye språket har kanskje andre grammatikkregler, og det at en faktisk må lære seg mange helt nye ord.
Grunnen til at det er så viktig å lære seg språk er fordi verden hadde rett og slett ikke fungert uten det. Det hadde vært umulig å jobbe, reise eller gjøre noen ting som helst nesten hvis vi ikke hadde en form for kommunikasjon. Det at alle i et land kan kommunisere sammen er viktig for at det skal kunne fungere som et samfunn. Det er også svært viktig at vi lærer oss fremmedspråk, spesielt engelsk. Grunnen til det er fordi engelsk er det språket som blir brukt mest i verden, og gjør slik at en nordmann kan kommunisere med en fra Egypt for eksempel. Hvis vi ikke hadde hatt et felles språk i verden så hadde det vært svært vanskelig å kommunisere med mennesker fra andre land enn vårt eget. Engelsk gjør verden mindre, og mer lett å ha med å gjøre.
Kilder:
Læreverk for programfaget Kommunikasjon og kultur (KK 1)
http://www.tidsskriftet.no/lts-img/2007/L07-08-Per-23051.jpg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar